Aftenposten meldte i går at 112 statlige etater har økt antallet ansatte med 12.000 i løpet av de fire siste årene med rødgrønn regjering.
“112 små og store statlige etater, direktorater, tilsyn og institusjoner har økt antallet ansatte i løpet av Stoltenberg-regjeringens første periode. Antallet statsansatte har økt med 12000, til tross for betydelige nedskjæringer innen offentlige virksomheter som Forsvaret og Jernbaneverket”, skriver avisen.
Det er ikke småtterier de rapporterer om: To av tre statlige virksomheter har økt antall ansatte, og 140.000 personer er for tiden ansatt i staten. Neste år blir det ennå flere i hht. statsbudsjettet. “Flere statsansatte er en av årsakene til den voldsomme veksten i offentlig sektor. Statens driftsutgifter øker fra 2005 til 2010 med 89,5 milliarder kroner til 138 milliarder kroner, en nominell økning på 54 prosent”. Ikke rart det er dyrt å drive AS Norge.
Nå heter det at man skal la tvilen komme tiltalte til gode, og det finnes mange forklaringer for en slik økning; f.eks. flere statlige oppgaver, endrede lover og regler, omorganiseringer, reformer, eldrebølge og flere velferdsoppgaver. Det siste året har vi i tillegg hatt en kraftig finanskrise som har medført økt aktivitet i offentlig sektor, noe som kommer på toppen av tidligere vekst. Så dette kan forklares. Poenget er at det ikke kan fortsette i samme takt pga. behovet for fremtidig innovasjon og verdiskaping i privat sektor. Vane tro må vi i Norge ha et godt samspill mellom privat og offentlig sektor. Å sprute mer penger inn i sistnevnte kan skape for stor ubalanse når verdiskaping og produktivitet igjen skal øke nå som finanskrisen i større grad kan skues i bakspeilet. Det er nemlig mange små og mellomstore bedrifter i Norge som står klare til å skape ny vekst og mange nye arbeidsplasser i et slikt samspill. Men da må de få slippe til.
Per-Kristian Foss (H) forklarer naturlig nok denne veksten slik: “De sterke koblingene mellom de rødgrønne og fagbevegelsen er en vesentlig hemsko for fornyelse. Fagbevegelsen er vanetenkende og prøver å stoppe fornyelse. Fornyingsdepartementet er blant departementene som Regjeringen har vurdert å legge ned. Det sier sitt. Det er lenge siden man hørte noe fra den kanten”. Redaktør Magne Lerø i Ukeavisen Ledelse skriver i en kommentar at Foss sin kritikk er både billig og berettiget. Han avslutter med å si at det er noe som skurrer når fornyingsdepartementet ser ut til å være såre fornøyd med at antallet statsansatte stadig øker. Sant nok.
Vi får håpe at Stoltenberg sin nye regjering ikke ansetter 12.000 flere de neste fire årene – selv om det finnes mange gode begrunnelser for at staten har behov for flere hoder og hender. Man bør i alle fall stille spørsmålet om det er mulig å løse noen av disse oppgavene på andre måter; f.eks. med modernisering, effektivisering, automatisering, IKT, konkurranseutsetting – og andre forhold som må tvinge seg frem når vår nye finansminister Sigbjørn Johnsen til neste år må tvinge ned pengebruken i statsbudsjettet for 2011. Handlingsregelen kan ikke overses for lenge. Og hollandsk syke skal ikke være noe godt for helsa, sier ekspertene.
En kuriositet til slutt: Et søk på Google med teksten “12.000 flere statsansatte” begrenset til den siste uka gir i skrivende stund hele 12.400 treff. Snakk om interesse! Legg for øvrig merke til at samme søkestreng uten punktum i 12.000 kun gir tre treff! Så mye kan et punktum ha å si. Nå setter i alle fall jeg punktum.
Etter 17 år som statsansatt, har jeg allerede etter tre dager i privat sektor lagt merke til kulturelle forskjeller – også stor forskjell på hva som er i fokus.
Det som har overrasket meg, er at enkelte ansatte både i stat og kommune, helt oppriktig mener at jeg har gått over til fienden. Dette gjelder også personer i ledende stillinger. Mange avkler seg som uprofesjonelle i forhold til min rolle-endring, noe som er et tankekors.
Først og fremst: Gratulerer med ny jobb i det private! :-) Godt å høre at kompetente personer også trekker motsatt vei i disse tider hvor det offentlige har fått mye ressurser til vekst og ansettelser. Nå er jeg av den typen som verdsetter et balansert samspill mellom privat og offentlig sektor, og det betyr at personer går begge veier. Det er sunt for kunnskapsutveksling, fornying og nye nettverk. Men det er dessverre synd å se at de gamle holdningene til næringslivet lever i beste velgående i det offentlig; i alle fall i ditt tilfelle. Slike holdninger er gammeldagse og faller på sin egen urimelighet. Jeg la for øvrig merke til at Dagsrevyen på NRK i kveld startet med å si at mange er kritisk til at Stoltenberg tar med gamle venner og “folk fra næringslivet” i sin nye regjering. Der er samme greia, og jeg må si at det overrasket meg at NRK kunne fremstille ministre med næringslivserfaring på en så negativ måte. For er det noen som bør være med i en regjering som skal ta fatt på en fremtid som må preges av ny vekst, innovasjon og optimisme etter finanskrisen, så er det jo nettopp personer med erfaring fra både næringsliv og offentlig sektor. Vel, det var en digresjon som jeg stopper her. Tipper du går spennende tider i møte i din nye jobb i næringslivet. Lykke til! :-)
I den femte kolonne.
Nå er det gått drøyt 10 år siden jeg forlot Nordland fylkeskommune (etter 16 år i fylkeskommunen) og gikk over til det private næringsliv som konsulent. Jeg vil ikke si at denne overgangen var spesielt lett. For det første setter 16 år i det offentlige sine spor. For det andre gikk jeg rett fra universitetet og over i det offentlige, og utdannningsinstitusjonene her i landet er først og fremst innrettet mot å forsyne embedsverket og den offentlige tjenesteproduksjonen med nye tjenestemenn – og kvinner. Det private næringsliv, og kunsten å omsette kunnskap i en privat bedriftsøkonomi var knapt / ikke nevnt i løpet av mine 7 år på universitetet i Trondheim. På det glade 70-tallet var privat næringsvirksomhet gjerne omtalt som “fienden”. Det var derfor ikke spesielt vanskelig å “velge” en offentlig karrierevei.
Det er derfor med et gjenkjennende nikk jeg leser Nils Arne Johnsens blogg. Jeg har i ettertid registrert – og fått bekreftet i fylkeskommunens ledelse – at selv etter ti år utenfor det offentlige apparatet, så “er det noe ved ham”, som det heter hos Ole Paus. Vi som har gått over til det private er definitivt både fiender og femtekolonister, og ikke spesielt velkomne blant tidligere kolleger.
Dette er selvsagt uprofesjoneli holdning i det offentlige, men hva kan vi i det private næringsliv gjøre med dette uvesenet? På den ene side snakkes det oppad stolper og nedad torg om hvor viktig det er å bygge kompetansearbeidsplasser i Nord-Norge – på den annen side så tåles det ikke at noen lykkes med det.
Hei,
Har du noe forslag på etater som man idag bare skulle kunne legge ned?
Det finnes ju 112 st, burde finnes mange som ikke har noe at tilføre…